Gjennom en ode og frysende natt soker to elskende sammen.
Storre blir flammen nar natten er bitterlig stor og forlatt.
Slik soker hjerte mot Norges hjerte, slike flammer i kulden
og stormen en brann: her er der to gjennom lyst eller smerte
- vi og vart land!

Norge i vare hjerter!
Lev, o fedreland der!
Der skal du duve i omhet some blesten i sommerboen!

Der skal du bruse i stolthet som arrete traer mot sjoenga som
en hymne om livet fra varden til siste skaer!

Stigerne gar i gruben dypt i den sorte dag; som
spokelseskrokus brenner i berget de glassbla lamper.

Men sjofolk vadrer mot hjemmet nikker farvel til en damper
som bar, blant palmer og isberg; dem og det norske flagg!

Et under hender;
de blonde netter.
Fugleberg sover
i midnattssolen

Et lys son drommer
i klippens skrenter,

til bratt det brister
i tusen vinger!

La Norge fylle var hjerte!
Horer du landets sang?
Lytt til en liten tone,
det er din egen klang!