Me drog oss pĂ„ ryggen og gjordâkje det grann, han BĂžnna og meg og han Hansemann. Graset va maigrĂžnt og himmelen blĂ„ med bitte smĂ„ skyer sĂ„ knapt konne gĂ„. Det va sju, det va ni. Nei, eg tror det va tri fĂžr solĂ„ drakk to sĂ„ va grĂ„.
Ei einaste skya fekk lov te Ă„ bli. Me lĂ„g der og svimte og sĂ„g âna, me tri. Han Hansemann sa hu ligna pĂ„ Ba, og BĂžnna og meg sukka amen og ja. Hu va lengting og sĂ„r. Me va tolv-tretten Ă„r, og me fabla om Ba samma ka.
Hu har krÞller, sa BÞnna. Nai, leggar! Sa eg. NÄr hu gÄr e det nesten sÄ dansesteg. Dei flottaste auer, du tenka deg kan. Og daier! Me pusta i kor alle mann. Men best sÄ det va tok skyÄ og la surt reggen pÄ land og pÄ strand.
SĂ„ gjekk det mongfoldige vintrar og dar. Hu Ba forsvant med ein stut av ein kar. Hansemann daua, og BĂžnnan blei gift. Bara eg holle ut og gĂ„r endĂ„ pĂ„ vift. Men eg glĂžmmâ ikkje Ba og den maidagen gla dĂ„ me lĂ„g og sĂ„g syner pĂ„ skift.